FIREOGSEKSTIENDE ETAPPE PARIS – ESSEN

På den 56 mil lange etappen kjørte vi nordover fra Paris til Belgia. Vi var innom Brussel,Mechelen og Antwerpen, før vi krysset grensen til Nederland. Her kjørte vi inn til Eindhoven før vi forsatte til Duisburg og Essen i Tyskland.

Den 28 juni krysset vi grensen fra Mongolia til Russland. Denne grenseovergangen stenger kl 19.00 hver kveld, og vi ankom et kvarter før stengetid. Både Mongolia og Russland har et ganske omfattende skjemavelde en må igjennom, og det var med nød og neppe at vi ikke måtte vente til neste morgen. Etter å ha fått unna alle formaliteter var vi klare til å kjøre videre mot Bajkal-sjøen. Da hansker og hjelm var på plass, kom en russisk grensevakt småløpende bort til oss og lurte på om vi kunne ta med et par briller til en belgisk motorsyklist. Han hadde passert tidligere på dagen og glemt igjen brillene sine på kontoret hans. Eneste info vi fikk var at han kjørte en KTM. Vi tok i mot brillene, men lurte på hvordan i alle dager vi skulle finne en belgisk motorsyklist langt inne i Sibir. Brillene ble plassert i bagasjen, og etterhvert som vi kjørte videre østover, ble brillene glemt. Vel fremme i Vladivostok ble både sykler og briller plassert i en container med kurs for Vancouver. Det skulle ta seks uker før vi skulle se igjen syklene i Canada. I midten av august tok vi kontakt med speditøren i Vancouver for å forhøre oss om de visste noe mer om når containeren vår ville ankomme. De måtte desverre opplyse oss om at syklene var blitt noe forsinket ute i Stillehavet, og at det i tillegg hadde oppstått et enda større problem. Det canadiske automobilforbundet i British Colombia hadde, av ulike årsaker, sluttet å godkjenne alle forsikringer av utenlandsregistrerte kjøretøy.
Dette var for oss gammelt nytt, vi hadde vært klar over problemet en tid, og hadde fått forsikret syklene våre gjennom et selskap i New Jersey. Noen dager senere kontaktet speditøren oss på nytt. Forsikringsproblematikken var nå løftet opp på politisk nivå. Den statlige turistforreningen hadde også engasjert seg i saken, og det skulle kringkastes live på canadisk tv. Vi ble bedt om å stille til intervju neste morgen, for å forklare hvordan vi hadde klart å tegne forsikring gjennom et amerikansk selskap for kjøring i British Colombia. De kunne også fortelle at problemet nå var blitt så stort at noen sveitsiske ungdommer stod fast i Vancouver, og en belgisk motorsyklist kjørte rundt uten forsikring. Med brillene i bakhodet, spurte vi om de visste om den belgiske motorsyklisten kjørte KTM og hadde dårlig syn. Synet hans visste de ikke noe om, men de kunne bekrefte at han kjørte en KTM 690. Vi bad de om å kontakte han, da kjøring uten forsikring med dårlig syn er en lite heldig kombinasjon. Neste dag møtte vi opp på spedisjonskontoret i Vancouver. Her møtte vi også en glad, men mysende Paul op de Beck fra Belgia. Han hadde også fått besøk av sin kone Nicole, som kunne fortelle at han hadde fått nye briller av svigermor før avreise, og at han dessverre i slutten av juni, hadde glemt de igjen på grensen mellom Mongolia og Russland. De skulle nå kjøre sykkel i Whistler Mountain som ligger nord for Vancouver. Vi måtte dessverre fortelle at brillene forsatt lå i en tankveske en plass ute i Stillehavet, men at vi skulle sørge for at de skulle bli gjenforent med sin nærsynte eier. Oppe i hodet vårt hadde vi så smått begynt å planlegge ruten vår i europa i slutten av september.