TREDJE ETAPPE USHUAIA-MONTEVIDEO

Etter å ha kjørt over 3500 km fra Valparaiso i Chile ankom vi Ushuaia på sydspissen av Argentina. Vi bestemte oss derfor å ta en ekstra hviledag for å utforske byen og naturen rundt Beagle stredet. Beagle-stredet er oppkalt etter båten til Charles Darwin, som han brukte da han var på jordomseiling i 1831-1836. Ushuaia med sine 70.000 innbyggere er tross beliggenheten, en moderne og pulserende by. Dette er mye på grunn av turismen. Blant annet så har Hurtigruten jevnlige stopp på sine cruise sørover til Antarktis i vinterhalvåret. Etter små innkjøp av diverse souvenirer, var det også greit med en svipptur innom det argentinske postvesenet. Dette viste seg å være noe som tok bortimot en halv dag. Papirer skulle skrives i tre eksemplarer på blåpapir. Her kom vår erfaring med postvesenet i Usbekistan til god nytte. Vi skrev som blekket sprutet, tonen var god og latteren satt løst. Engelsken til postfunksjonærene var nesten like god som spansken vår. De hadde sett Los Vikingos på Netflix, og hadde dannet seg et bilde av oss fra nord. Den største utfordringen var likevel at vi måtte fylle ut ID-nummeret vårt på forsendelsen. Norge er som kjent det eneste landet i verden som ikke har ID-kort, til tross for at myndighetene våre har jobbet med å innføre dette de siste 12 årene. Løsningen var derfor å bruke det norske førerkortet og fylle inn utløpsdatoen for liten lastebil. Dette ble selvsagt godkjent. Til slutt når pakken var klar for forsendelse, kom det nok en utfordring. Posten i Argentina tar ikke kredittkort, visa eller dollar. Beskjeden var klar NO NO, SOLO CASH, PESOS ARGENTINOS !!! Så var det banksystemet som skulle gi oss hodebry. Minibankene i Argentina er ikke så glad i de store utbetalingene. De er derimot veldig glade i de store gebyrene. Mange automater aksepterer ikke uttak høyere enn ca kr 400 med et gebyr på 10 prosent. Vi kom til slutt i mål med dette også, slik at vi kunne bruke resten av dagen til å se på pingviner og sjøløver.

Når vi reiser på motorsykkel kommer vi lett i kontakt med andre reisende. Disse jentene på bildet, fra henholdsvis Mexico og Sveits anbefalte oss det beste konditoriet i hele Tierra del Fuego. Det ligger langs veien ca 8 mil fra Ushuaia. Det er så berømt at til og med rutebussen fra Rio Grande til Ushuaia har lagt inn et ekstra stopp for at passasjerene skal kunne få nyte bakverket.

Etter å ha tatt døgnhvilen i Ushuaia, var det nå på tide å begynne den lange ferden mot nord. Da vi stod opp om morgenen viste temperaturmåleren 1 grad og nysnøen lå langt nedover fjellsidene. Mars måned er den første høstmåneden på disse breddegrader, og vinteren står snart for tur. Den sørlige delen av Sør Amerika er kjent for sitt ugjestmilde klima. Det kan til tider blåse sterke og kalde vinder opp fra Antarktis, noe vi fikk merke på kroppen. Heldigvis kom vi oss med fergen over Magellan-stredet til Punta Delgada før fergene ble innstillt. Vi kjørte nå nordover til byen Rio Gallegos. Etterhvert som det blåste mer og mer, måtte vi bare innse at vi ikke kunne kjøre videre. Vinden kastet oss frem og tilbake i veibanen, og det var vanskelig å holde sykkelen på veien. I Rio Gallegos fant vi et hotell med parkeringsplass i et portrom. Vinden var nå så sterk at syklene ikke stod på støtten. Her ble vi værfaste i to dager før vi kunne fortsette på de argentinske pampaslettene.

Da vi omsider kom oss på veien igjen, var det ikke vinden som nesten veltet oss, men derimot en reisegruppe fra Vietnam. De klatret opp på syklene for å bli fotografert en og en. Til slutt foreslo vi at det kunne passe bedre med et gruppebilde. Dette for å unngå at en gjeng vietnamesere ble sammenklemt under syklene våre.

Den 71 år gamle Sokichi Takashita har vandret rundt i verden i 11 år. Han har nå gått 40.000 km

Planen vår var å kjøre opp til Buenos Aires og ta fergen over til Colonia del Sacramento i Uruguay.
Vi hadde googlet og sjekket hvor fergen skulle går fra og lagt inn koordinatene på GPSene med en stor bue nord for Buenos Aires. Dette for å slippe det meste av trafikken i storbyen. Da vi kom frem viste det seg at dette var helt feil sted, google maps hadde brakt oss på ville veier. Vi spurte folk langs veien, og de få som viste noe, sa at fergen går fra den sørlige delen av hovedstaden. Dermed måtte vi gjøre det som vi i utgangspunktet skulle prøve å unngå. Nemlig å kjøre gjennom Buenos Aires.
Vi tastet inn Puerto Madero og kastet oss ut i trafikkgalskapen med mord i blikket. Er det en ting vi har lært oss med bykjøring i Sør-Amerika, så er det at man aldri må kjøre passivt. Føreropplæringen i Norge fungerer rett og slett ikke her. Skilt og veimerking blir kun oppfattet som veiledende og ingen bryr seg om andre enn seg selv. Vikepliktsregler gjelder ikke, og alle kjører på til den ene må gi seg. Hvis man er klar over dette, så er det overraskende hvor greit det går allikevel. Vi kom vel frem til fergeterminalen, og en halvannen time senere kunne vi kjøre i land i Uruguay.