FEMTE ETAPPE ASUNCION-LA PAZ
Bolivia er verdenskjent eller snarere beryktet for dårlig veistandard. Med dette i bakhodet hadde vi bestilt nye dekk, som var mer egnet for den veistandarden vi hadde i vente. Touratech i Asuncion, som tok dekkskifte og service for oss hadde tysk eier, noe som vekket våre historiske interesser. Christian Eulerich fortalte oss historien om sin tyske bestefar og sin jødiske bestemor som følte seg tvunget til å forlate Tyskland i 1936. De hadde via flere omveier endt opp i Paraguay der hans bestemor, som nå er 96 år gammel fortsatt lever. Hjemme hadde familien til Christian kun snakket spansk, og det var først senere at han hadde begynt å snakke tysk med sin bestemor. I voksen alder bodde og studerte han i Berlin, slik at han nå behersker det tyske språk. Paraguay har flere tyske kolonier spredd rundt om i landet, blant annet i Chaka regionen som ligger ca 50 mil nord for hovedstaden. Da vi fortalte at vi hadde planlagt og besøke koloniene i Loma Plata og Filadelfia, ringte han til sin venn Norman Savatsky for å be han om å ordne overnatting til oss i den tyske kolonien. De tyske koloniene i Chaka-regionen består hovedsakelig av Mennonitter. Selv om noen fortsatt lever svært tradisjonelt, dvs som Amishfolket i USA, har de fleste valgt en moderne livsførsel, lik den vi lever i dag. På slutten av 1800 tallet lå Chaka-regionen øde, og myndighetene i Paraguay tilbød land til tyske emigranter som ville slå seg ned i landet. De tyske Mennonittene var kjent som hardtarbeidende og gode farmere, men hadde liten erfaring med det tropiske klimaet de møtte. Det var store områder med urskog som skulle ryddes, og mange døde av tropiske sykdommer.
Området rundt Filadelfia og Loma Plata er inndelt i de tre tyske koloniene Menno, Fernheim og Neuland. Innbyggerne i Fernheim og Neuland består av tyskere som utvandret fra det som er Russland og Ukraina i dag, mens Menno kolonien, som vi ble mest kjent med, er tyskere som utvandret fra Manitoba i Canada. Menno-kolonien ble opprettet i 1927 og har i dag ca 10.000 innbyggere. Alle koloniene er organisert som kooperativ der alle må bidra og betale inn sin del til felleskapet. Kooperativet er demokratisk organisert og har en viss form for uavhengig selvstyre fra myndighetene i Asuncion. Vi hadde før vi forlot Touratech fått GPS- koordinatene til Menno i Loma Plata. Da vi ankom, ble vi tatt i mot av Normann Sawatsky. Han sørget for at vi ble innkvartert og fikk oss en godt måltid, før han tok oss med på kjøretur rundt i kolonien. Menno er mer eller mindre selvforsynt med alt de måtte trenge. De har fabrikker som produserer melk og kjøtt. De har sykehus, aldershjem, skoler og spesialskoler. I tidligere tider fikk de litt støtte fra den tyske stat til skoler og utdanning, men det er det ikke behov for lenger.
Da vi spiste middag kom vi i snakk med en eldre tysker. Han fortalte at han hadde bodd i kolonien i hele sitt liv. Han var utdannet landbruksmekaniker, men var nå pensjonert. Hans kone døde i fjor, og barna hans hadde flyttet tilbake til Manitoba i Canada der de egentlig stammet fra. Vi spurte om han han hadde besøkt Tyskland, men det hadde han aldri gjort. I mange år hadde han tenkt at han skulle ta turen til Tyskland før han døde. Etter at han var blitt alene trodde han ikke at det kom til å skje, han hadde heller ingen slektninger eller bekjente der.
Dagen etter var vi klar for å kjøre videre til Bolivia. Vi skulle nå kjøre nordvestover og krysse grensen ved Rivarola. Dette området er svært grisgrendt og vi ble på forhånd advart mot elendige veier, få bensinstasjoner og korrupte tjenestemenn. Advarslene om dårlig veistandard viste seg å være riktig, men det andre ordnet seg svært så greit for vår del. Det viktigste er å være tålmodig, hyggelig og blid. At damen som skal sjekke passene ikke ser på oss før hun har strikket ferdig strikkepinnen sin, og at tollerne har så mye coca-blader i kjeften at de ikke klarer å snakke, må vi bare ta med godt humør. Den ene tolleren som skulle skrive ut tolldeklarasjonen på motorsyklene var så nedsløvet av coca-tyggingen at vi måtte trå til med litt hjelp. Han hadde en liste over landene i verden, men klarte ikke å finne Norge. Dette fordi han ikke visste at Norge/Noreg og Norway var det samme som Noruega. Han hadde aldri hørt om dette landet, og når han da i tillegg hadde store utfordringer med alfabetet ble det hele litt komisk. Vi fikk pekte på listen hans og sa at Noruega står rett ovenfor Oman og Palestina, men coca-bladene gjorde at ting tok litt tid. Sjekking av bagasje, med unntak av Chile hvor alt er svært strengt, er noe vi sjeldent har opplevd. Denne gangen var det en av grensevaktene som absolutt ville sjekke hva vi hadde med oss. Han så gjennom det vi hadde, men reagerte ikke før han fant noe vått toalettpapir. Han sa en masse på spansk som vi ikke skjønte. Vi bare lo og prøvde å visualisere hva papiret var ment for, da lo de alle samme og sa «go go». Etter to timer var vi klar for å kjøre mot Villamontes, som er den første bolivianske byen etter grensen. Neste dag kjørte vi nordover til Bolivias største by Santa Cruz de la Sierra. Til forskjell fra resten av Bolivia, ligger Santa Cruz i lavlandet. Vi kom nå inn i den sørlige delen av Amazonas, noe vi merket på temperaturen og luftfuktigheten. Temperaturen var sjelden lavere enn 35 grader, og køkjøring i Santa Cruz var ingen god opplevelse.
Bensinfylling i Bolivia er ikke uproblematisk. Den bolivianske staten har innført et system med subsidierte bensinpriser. En liter med bensin koster ca 4 kroner. Denne prisen gjelder kun for bolivianere. Utlendinger må finne seg i å betale tre ganger mer. Dette har ført til et kaotisk system. På enkelte stasjoner nekter de å selge deg bensin, noen selger deg til boliviansk pris, mens den siste varianten med svartebørssalg til ca 5 kr literen, ble for oss den mest brukte.
Før vi reiste på turen vår, ble vi spurt om vi skulle kjøre den såkalte «dødsveien» i Bolivia. Svaret vårt på dette er at alle veiene i Bolivia er dødsveier. I fjellene ved Cochabamba opplevde vi flere tragiske ulykker, minst to av dem med tragiske utfall. Den ene traileren som skled ut var fullastet med øl. Denne ble raskt plyndret av forbipasserende. Sjåføren så vi ikke, men det så heller ikke ut som noen brydde seg med noe annet enn å fylle opp bilen sin med øl. Veien som går fra La Paz til Coroico heter Camino de las Yungas, og er mye omtalt som dødsveien. Denne veien har nå blitt utbedret og er ikke lenger så dødelig som den en gang var.
Opptøyer, gatekamper og borgerkrigslignende tilstander er ingen sjeldenhet i mange byer i landet. Dette fikk vi merke på en litt dramatiske måte. Vi hadde på veien fra Santa Cruz planlagt en overnatting i Cochabamba. På grunn av en rekke trafikkulykker i fjellene, noen dessverre med tragisk utfall, kom vi sent om kvelden inn mot byen. Plutselig haglet det med svære steiner rundt oss, og det var bare flaks at vi ikke ble truffet. Det var nå nesten helt mørkt, men vi kunne skimte mennesker oppe i fjellsiden som rullet og kastet svære steiner ned i veien. Vi, sammen med et par andre, måtte svinge unna i full fart og rett og slett rømme unna den sinte menneskemengden. Det viste seg at det ble bygget barrikader med stein og trær på alle innfartsårene rundt byen. I tillegg var de også i ferd med å bygge barrikader i veien lengre opp i dalen, slik at vi ikke hadde mulighet til å kjøre tilbake til fjellene hvor vi kom fra. Noen lokale anbefalte oss å kjøre små grusveier innover mot sentrum, for å kunne unngå sperringene. Dette viste seg å være et dårlig råd. Vi hadde ikkje kjørt mange kilometerne før vi på nytt ble stoppet av stengte veier. Vi gikk av syklene for å prøve å snakke med de som sto vakt ved sperringene. De var hyggelige mot oss da de skjønte at vi var turister og ikke hadde noe med myndighetene å gjøre. De var likevel ikke interessert i å flytte på sperringene, slik at vi kom forbi. Etter å ha forhandlet en stund, fikk vi lov til å flytte på et par steiner slik at vi kunne passere med motorsyklene. Vi trodde nå at vi hadde klart å komme oss forbi det verste, men dette viste seg bare å være begynnelsen. Vi kjørte frem og tilbake på småveier i fem timer uten å klare å komme oss videre. Noen sperringer klarte vi å forsere, mens andre måtte vi gi opp. Rundt oss ble det kastet molotow-coctails, og brennende bildekk rullet forbi. Det var sent på natten, da vi oppdaget et overnattingssted. Vi stusset litt på alt det røde lyset, men var egentlig mest glad for å finne et sted for natten. Det viste seg å være et bordell, men innehaveren fortalte at de prostituerte var ute å brente bildekk, så de hadde ledige rom. Vi kunne få bli der frem til klokken åtte om morgenen for en avtalt pris. Selv om det var litt uvant med kun rødt lys på rommet, var del likevel, forholdene tatt i betraktning, et greit sted å overnatte. Neste dag var byen full av opprørspoliti, og de fleste veisperringene var fjernet såpass at to norske motorsyklister kunne passere.
Mange lever i den villfarelsen at La Paz er hovedstaden i Bolivia. Det er faktisk også mange oppslagsverk og quizbøker som sier det samme. Riktignok sitter regjeringen i La Paz men høyesterett er i Sucre. Det er derfor pr definisjon Sucre som er hovedstad. Den største byen i landet er Santa Cruz dela Sierra som ligger øst i i det sørlige Amazonas. Storbyområdet La Paz er er den nest største byen med 1,6 millioner menneske.