SJETTE ETAPPE LA PAZ-BOGOTA

La Paz har en ekstrem beliggenhet og byen ligger nede i en gryte med stupbratte fjell på alle kanter. På toppen av platået ligger millionbyen El Alto, som har vokst sammen med La Paz. Selv om La Paz betyr fred, er nok ikke dette det rette reisemålet for den som ønsker ro i sjelen. Byen med sin vanvittige trafikk, trange gater og glefsende løshunder var ikke direkte motorsykkelvennlig. Likevel har byen en sjarm som ikke kan sammenlignes med andre byer vi har besøkt. Vi hadde satt av noen dager til å utforske La Paz, og til tross for et noe kaotisk førsteinntrykk, fant vi mange spennende ting vi måtte få med oss. Vi hadde kjørt opp og ned i fjellene noen dager, og var derfor forholdsvis godt avklimatiserte, for den tynne luften i La Paz. Det er ofte mye verre å komme med fly fra lavlandet og plutselig lande på flyplassen i 4000 meters høyde. Det er da ikke uvanlig at turister kan få problemer med høydesyke i den tynne luften. Flyplassen er derfor utstyrt med oksygenrom for de som blir rammet. Og som om det ikke er slitsomt nok å ferdes på 4000 meters høyde så kan en få utfordringer i La Paz, for i byen er det ingen flate steder. Den er omringet av gater som enten går bratt oppover, eller bratt nedover. Dette fikk vi erfare da vi fulgte GPSén ved ankomst. Det var som å kjøre motorsykkel ned utforbakken i Kitzbühl, rett og slett ekstremsport.

En av de mer bisarre tingene en kan oppleve i La Paz er «The Witch Market». Her selges mye forskjellig som blant annet tørkede og utstoppede lamaunger og tørkede frosker i ulike størrelser. Dersom man skal bygge seg et hus så begraver man en tørket lamaunge i hagen, og den vil bringe lykke. Sliter du med potensen, har urovekkende lite hårvekst, eller andre problemer vi ikke skal snakke om? Da er heksemarkedet stedet for deg! Dersom du skal gjøre storhandel må du gå på markedet, for i La Paz finnes ikke de store matvarebutikkene. På markedet får du kjøpt alt fra knapper og møbler til levende høner. Der er det Cholita-damene som styrer, de kjøper og selger, og ordner det meste. På heksemarkedet hadde vi noen pågående damer som absolutt ville selge oss lamaunger. Vi forklarte damene at vi ikke har noen tradisjon for hekseri og trolldom, og at vi har det bra uten lamaunger i hagen. De så noe skeptisk ut, men forstod likevel at det kunne by på visse utfordringer å stroppe en lamaunge fast på motorsykkelen. Vi får heller vurdere å skaffe oss et hjortekadaver til høsten og grave det ned i hagen. Det bringer oss nok hell og lykke resten av livet.

Etter tre dager i La Paz var planen å kjøre mot Titicacasjøen og videre inn i Peru. Vi måtte opp tidlig for å prøve å komme oss ut av La Paz før trafikken ble på det mest hektiske. Vi hadde på forhånd fått mange advarsler mot å kjøre motorsykkel i La Paz, men det gikk stort sett greit å komme seg ut av sentrum. Problemene begynte da vi kom opp til El Alto. Der stod trafikken bom fast. Vi prøvde å kjøre slalom mellom bilene, uten at vi kom oss noe særlig videre. De kjører på rødt lys og stoppe på grønt, og vikeplikt er nok et fremmedord for bolivianerne. Etter tre timer i et vanvittig kaos, begynte endelig trafikken å løse seg opp, og vi kunne kjøre videre mot Titicacasjøen.

Titicacasjøen ligger på 3800 meter og er blant verdens høyest beliggende innsjøer. Vi kjørte langs sørsiden av innsjøen for å passere grensen til Peru ved Desaguadero. Denne grenseovergangen har liten trafikk, og etter en liten time kunne vi ta fatt på fjellene i Peru.

Selv om det høyeste fjellet i Sør Amerika, Aconcagua med sine 6961 meter, ligger i Argentina, har Peru også flere fjell på over 6000 meters høyde. Noen av disse fjelltoppene ligger i det området vi skulle kjøre inn i. Etter noen mils kjøring fra grensen, begynte veien å stige mer og mer. Det ble kaldere og kaldere, og vi måtte stoppe å kle på oss for å holde varmen. Mens temperaturen sank og høydemåleren steg, kjørte vi innover i et fantastisk flott landskap. Lamaer og alpakkaer beitet langs veien mens små damer med tradisjonelle klær, såkalte cholitas, gikk og passet på. Hvor ofte lokalbefolkningen her i Andesfjellene møter motorsyklister vites ikke, men de var svært nysgjerrige og kom ofte bort å ville snakke med oss når vi hadde pauser. Dessverre ble språkbarrierene litt i største laget, da det viste seg at de snakket enda dårligere spansk enn oss. Vi vinket til de, og de sendte oss vennlige smil tilbake før vi startet opp og fortsatte oppover i fjellene. Etterhvert som det ble kjøligere og veiene fortsatte oppover, begynte vi å bli bekymret for hvor høyt og kaldt det kom til å bli. Da vi passerte 4500 moh fikk vi en haglskur over oss. Det begynte å legge seg snø langs veien og temperaturen viste 1 kuldegrad. Likevel fortsatte veien videre oppover og stigningen sluttet ikke før vi hadde passert 4800 moh. Heldigvis sluttet det å snø, og da skodden etterhvert forsvant, tittet solen frem og temperaturen begynte å stige igjen. Nedover de stupbratte fjellsidene, merket vi at både syklene og vi ble litt kvikkere og mindre tungpustet. På få timer gikk temperaturen fra -1 til nesten 30 plussgrader. Fra fjellene kom vi nå ned i frodige daler som etterhvert gikk over i ørkenlandskap.

Vi hadde nå krysset det søramerikanske kontinentet på tvers, og vi hadde ikke sett havet siden vi kjørte langs Atlanterhavskysten i Brasil. Det var derfor en fantastisk følelse da vi kjørte ut av Atacamaørkenen og så Stillehavet for første gang siden vi startet i Chile.

Planen videre var å kjøre langs Stillehavskysten til Pisco og deretter til hovedstaden Lima. Kysten av Peru består for det meste av ørken som går rett ut i Stillehavet. Når den varme vinden fra ørkenen møter den kalde vinden fra havet, dannes det en spesiell tåkedis som gir et spesielt gulbrunt lys. Da vi kjørte oppover langs kysten blåste det opp til en heftig sandstorm. Sammen med en temperatur på nesten 40 grader ble det en strabasiøs opplevelse. Finkornet sand kom inn overalt både på syklene og under klærne våre. Med en sikt på mindre enn fem meter og store sanddyner i veibanen, måtte vi begrense hastigheten til et minimum. Da vi ankom kystbyen Pisco, var vi så fulle av sand at vi måtte kle av oss på fortauet utenfor hotellet og rusle inn på rommet i bare undertøyet. Vi beklaget oss til de ansatte for all sanden, men de bare smilte og sa at dette var helt vanlig.

Neste dag fortsatte vi opp til Touratech i Lima, for å få vasket vekk all sanden fra syklene. I tillegg hadde Åse ødelagt en veske på sykkelen, som måtte erstattes. På Touratech var de imøtekommende og praten gikk i en god tone. De ansatte på Touratech anbefalte oss å bo på Hitchikershotel i Lima, da dette var et sted for bikere og folk med campingbiler. Vi takket for anbefalingene og dro til hotellet. Det viste seg å bli et hyggelig opphold. Her møtte vi reisende med motorsykler og bobiler fra forskjellige deler av verden. Å dele reiseerfaringer med andre er alltid kjekt og å kunne dele tips når en skal legge opp ruter for videre kjøring kan være gull verdt å ta med. To brødre fra Quebec var i Peru for å gå i fjellet og fiske, en dame fra Georgia var på backpacking, et yngre tysk/colombiansk ektepar var på vei fra Montevideo til Colombia i bobil og et portugisisk/polsk ektepar var på vei sørover i en eldre UMM-jeep.

Etter noen late dager som turister i Lima, var det godt å kunne sette seg på syklene igjen, for å fortsette videre nordover i retning Ecuador.

Ecuador er et av de minste landene i Sør Amerika, men er nesten like stort som Italia i areal. Ved siden av olje, er bananproduksjon den største næringen i landet, og Ecuador er verdens største eksportør av bananer. Fra grensen og innover i landet kjørte vi mil etter mil gjennom enorme plantasjer.

Navnet Ecuador kommer av at landet ligger ved ekvator, og dette har ecuadorianerne utnyttet til det fulle. Nord for hovedstaden Quito har de bygget opp et stort opplevelsessenter for å tiltrekke seg turister. Riktignok er senteret feilplassert og den gule ekvatorstreken er plassert ca 240 meter for langt sør. Til sammenligning så er polarsirkelen en kilometer lengre nord enn polarsirkelsenteret på Saltfjellet. For oss var det et av målene med turen å passere ekvator med motorsykkel. Vi hadde vært i Ushuaia i Argentina som ligger på 54 grader sør og nøyaktig en måned og 15.000 km senere passerte vi ekvator.

Ecuador var et hyggelig bekjentskap, og vi hadde i utgangspunktet ønsket å bli her noen dager for å bli bedre kjent med landet. Samtidig nærmet påsken seg, og vi var nødt til å rekke frem til Bogota i Colombia for klargjøring og frakt av syklene før de røde dagene begynte. Vi hadde også begynt å undersøke litt rundt grensepasseringer og hvilken rute vi skulle kjøre fra grensen til hovedstaden.

Som kjent har Colombia vært preget av borgerkrig de siste 50 årene. Selv om det ble undertegnet en fredsavtale for to år siden, er det fortsatt flere aktive geriljagrupper i landet. Blant annet er den venstreorienterte geriljagruppen ELN aktiv i fjellene ved grensen mot Ecuador. En uke før vi kjørte inn i området ble det gjennomført et terrorangrep med 9 drepte og 4 skadde. I tillegg til dette er kapasiteten på grenseovergangene fra Colombia sprengt pga flyktningesituasjonen i Venezuela. Colombia sitt mottaksapparat har nærmest kollapset, og flyktningene er nå på vei videre til de omkringliggende landene. Vi valgte å passere grensen ved Ipiales, og kjøre mot byen Pasto, Palmyra og videre til Bogota. Denne ruten skulle etter den informasjonen vi hadde fått være tryggere enn den ruten som går lenger sør. Til tross for god planlegging, var vi på ingen måte forberedt på synet som skulle møte oss på grenseovergangen. Det var et kaos uten like. Tusenvis av fortvilte mennesker hadde stilt seg opp i endeløse køer. Gravide, eldre og barn så tynne og utsultet at klærne knapt hang på de så på oss med håp og fortvilelse i blikket. Samtidig prøvde de å selge unna det lille de hadde av eiendeler for å skaffe mat og transport videre. Unicef og andre hjelpeorganisasjoner var på plass med medisinsk personell for å hjelpe de mest trengende, men hjelpeapparatet så ikke ut til å dekke behovet. Opp i alt dette stod vi med våre norske pass og ikke viste hvor vi skulle stille oss i køen. Vi spurte en fra grensepolitiet som sa det bare var å stille seg opp bakerst i køen. Det ville bety det samme som å stå i kø i 3-4 dager. Han sa at de hadde bare en kø uavhengig av om vi skulle inn eller ut av Ecuador. Vi gikk derfor videre og prøvde å snakke med neste grensevakt. Etter et par timer fikk vi stemplet passene våre ut av landet og kunne gjøre oss klar for neste kø. Heretter gikk ting stort sett greit, og etter 5 timer kunne vi sette oss på syklene å kjøre innover i fjellene i Colombia. Overalt så vi flyktninger fra Venezuela på vandring langs veikanten. De strakte ut en hand i håp om å få haik, eller for at de forbipasserende kunne gi de litt mat eller penger. I tillegg kom det lange rekker med lastebiler fullastet av mennesker. Siden vi ankom Sør-Amerika har vi hele tiden fått høre om krisen i Venezuela. Det var allikevel sterk kost å plutselig stå ansikt til ansikt med flyktningene slik vi gjorde på grensen mellom Ecuador og Colombia.