NITTENDE ETAPPE TEHERAN-SEMNAN
Teheran er av mange regnet for å være en stor stygg by. Muligens riktig, men det er også en by med store grøntarealer og parker med skulpturer og fontener.
Mashia tok kontakt med oss på gaten for å fortelle om landet sitt. Hun ble oppriktig lei seg, da vi fortalte at vi skulle reise videre dagen etter. Hun gikk bort til en kiosk og kjøpte et kart til oss for å vise oss noen severdigheter vi kunne se før vi forlot Teheran.
Alkohol er forbudt i Iran, men det betyr ikke at folk ikke drikker. Butikkene har et fantastisk godt utvalg av alkoholfritt øl. I dette ølet blander de en liten kork med noe de koker på kjøkkenet hjemme.
I dag fikk vi bekreftet det vi lenge hadde en mistanke om. Det føres nøye kontroll med besøkende turister i landet. Etter frokost, ringte det en mann på telefonen på rommet vårt og lurte på om han snakket med Henjum. Han presenterte seg og fortalte at han ringte fra det statlige reisebyrået Iran Tours. Han ville gjerne komme til hotellet vårt for å snakke med oss. Da han hadde kontor et stykke unna, avtalte vi et møte 11.30 i lobbyen på hotellet vårt.
Presis 11.30 dukket det opp en mann og håndhilste på oss begge. Han fortalte at i følge innenriksdepartementet skulle vi på Hotel Parsian Kowsar og ikke på Hotel Esteghlal som vi faktisk bodde på. Vi fortalte at vi for en tid siden hadde booket rom på Kowsar, men at vi hadde senere avbestilt, da det ikke passet helt med den datoen vi skulle ankomme Teheran. Jeg viste han bekreftelse på avbestillingen, da jeg regnet med at dette kunne bli et pengespørsmål. I følge mannen fra reisebyrået var dette ingen problem, da vi hadde reservert dette rommet via Iran Tours. Nå begynte vi virkelig å lure, for vi hadde ikke reservert på dette hotellet i det hele tatt. Vi hadde bare kjørt hit og bedt om et ledig rom sent i går kveld. Da bare lo han, og sa at det var umulig, for det var ikke lov å bare komme her og kommer her. For å bo på dette hotellet måtte vi ha booket gjennom Iran Tours. Vi fulgte han bort i resepsjonen for at han kunne bekrefte, fra tre resepsjonister at, ja de to norske motorsyklistene hadde booket gjennom Iran Tours. Vi fikk et lite snev av dårlig samvittighet da vi skjønte at den hyggelige damen, kvelden i forveien rett og slett hadde gjort en liten vri, for å ordne rom til oss. Etter å ha innrømt noe vi ikke hadde gjort, lurte vi på om det var mulig å få booke enda to netter, da selvsagt gjennom Iran Tours. Det kunne vi jo ganske enkelt gjøre med en gang, da alle tre impliserte parter var til stede. Joda det kunne nok ordnes, men da måtte han nok komme tilbake i morgen kl 10.00 for å ta i mot betalingen, som han hadde regnet ut til ca 12 millioner Rial, eller om det var greit 343 dollar.
Selv om Teheran er en stor og til tider slitsom by å oppholde seg i, hadde vi mange spennende opplevelser. I forbindelse med en stor olje og gasskonferane i Teheran var det mange prominente gjester på Hotel Parsian Esteghlal. Noen engelske forretningsfolk mente at det var vi som tok det meste av oppmerksomheten. Livvaktene til den pakistanske statsminister Nawas Sharif stilte seg opp rundt oss, og dresskledde kinesere klatret opp på syklene våre, for å bli tatt bilde av. Ved avreise oppdaget vi at det var lagt ut en rød løper for den stakkars statsministeren med de motorsykkelinteresserte livvaktene. Problemet var bare at når vi skulle kjøre ut syklene, var det umulig å komme ut, uten å kjøre over den røde løperen. Vi gikk bort igjen til livavaktene, for å spørre forsiktig om når ministeren skulle ut på tur. Neida, no problem you can drive first, og dermed fikk vi kjøre de skitne syklene våre ut fra parkeringen vår på rød løper. Ministeren kunne bare vente. Det iranske politiet stod bare å lo og syntest dette var stor stas.
Fra Teheran til den turkmenske grensen er det 92 mil, og i og med at transittvisumet først blir gyldig om fire dager, kunne vi like godt ta noen rolige etapper østover. Å komme seg ut fra Teheran var nesten like ille som å komme seg inn.Lange køer med meget hektisk trafikk. Øst for Iran ble det mer og mer ørken, og temperaturen nærmet seg 40 grader. Vi måtte ta hyppige pauser, for å få i oss nok veske. På motorveien ble vi stoppet i politikontroll. Politiet, som alttid er like hyggelige med oss, smiler og håndhilser for så å prøve å snakke med oss. Dette blir som regel et artig skue, da de er dårligere i engelsk enn vi er i persisk. Etter litt frem og tilbake, kom det en tilfeldig forbipasserende bort til oss, og lurte på om vi hadde havnet i problemer. Nei svarte vi, her er det nok politiet som har problemer, så du må spørre de. Han vekslet noen ord med politiet, og oversatte til oss, at politiet ville bare unnskylde seg for at de ikke snakker engelsk, og at vi kan kjøre videre.
Det er nok med politiet som med folk flest i Iran, de er ikke så godt vant med utlendinger, og er bare nysgjerrige på å finne ut hvor vi er fra og hva vi gjør i Iran. Iranere har en gavmildhet en ikker opplever i mange land. En dame kom bort til oss på gaten å hadde lyst til å ta bilde av oss, etterpå kjøpte hun et bykart til oss, for at hun hadde så lyst å vise oss byen sin. Når vi senere skulle ta bussen til sentrum, fikk vi ikke lov å betale, det skulle bare mangle, for vi var jo gjester i deres land. Vi gikk inn i en butikk for å kjøpe postkort og litt souvenirer, men mannen bak kassen nektet rett å slett å ta i mot betaling. Han beklaget seg over at han ikke hadde frimerker til kortene, men han lovet å poste de i morgen. Penger til frimerker ville han heller ikke ta i mot. Det skulle bare mangle. Dette er faktisk vanlig i Iran. Jeg leste om et engelsk par som hadde vært ute for noe lignende. De hadde gått inn i en matvarebutikk for å handle, og etter å ha fyllt opp handlekurven, nektet mannen i kassen å ta i mot penger. De var jo gjester i hans land, og mat og drikke måtte de jo ha, så nei, betaling det kom ikke på tale. Dette kan ofte, for oss fra vesten, være vanskelig å forholde seg til, men det er viktig å ta i mot, og ikke forsøke å presse penger på folk. De kan bli fornærmet å ta det ille opp.
Welcome Mr Nels. How are you ? Ble vi møtt med hver dag når vi handlet på nærbutikken.
Når vi kom til Semnan fant vi ut at det var nok for i dag. Skiltene begynte å bli vanskelig å lese, og temperaturen var over 40 grader.
Til toss for at Iran er et billig land å oppholde seg i, begynte vi nå å bli litt engstelige for dollarbeholdningen. Uttak av penger er ikke mulig og alt foregår med svart veksling av medbrakte dollar. Det var derfor greit å få et dobbeltrom til 500.000 Rial eller rettere sagt 100 Nok. Riktignok uten varmt vann og frokost, men likevel godt nok for oss.