AMBASSADEHOPPING I ISTANBUL

Usbekistans ambassade

Dagene i Istanbul har vi brukt til å ordne eller rettere sagt forsøke å ordne visum til tre land.
Det første landet Usbekistan gikk veldig greit. Vi hadde, før vi forlot Norge, gjort en del forbredelser. Usbekistan krever «letter of invitation» som et reisebyrå ,godkjent av den Usbekiske stat, må utstede. Dette hadde vi fått fra Stan Tours som holder til i Almaty i Kasakhstan. Med invitasjon, visumsøknad, passbilder og en mengde kopier av alt mulig møtte vi opp på det Usbekiske konsulatet. Vi hadde beregnet flere dagers ventetid, men mannen i luken ordet alt mens vi ventet. Noen dollar fattigere kunne vi konstantere at visum nummer seks var i orden.

Turkmenistans ambassade

Dagen etter stod ambassaden til Turkmenistan for tur. Etter en taxitur på et par mil troppet vi opp på konsulatet når de åpnet. Her møtte vi en meget uhyggelig mann, som hadde bestemt seg på forhånd at disse nordmennene skulle ikke få det lett gjennom det Turkmenske byråkratiet. Etter å ha bekreftet at han forstod engelsk, noe han ikke gjorde, ga han oss et søknadskjema på tyrkisk som vi skulle fylle ut. Vi forklarte at vi ikke skjønte hva som stod der, og om han kanskje hadde et på engelsk. Han ga oss dermed et ferdigutfyllt skjema på turkmensk som vi kunne bruke som mal. Vi fyllte ut det vi klarte, og henvendte oss på nytt i luken for å få hjelp. Han ble mer og mer irritert for hver gang vi stillte et spørsmål. Nå ville han vite navnet på grenseovergangene, noe han visste bedre enn oss. Vi visste vi skulle komme fra Iran og inn til Ashkabad og ut av Turkmenistan fra Turkmenabad. Dette var ikke godt nok, og når vi da hadde vært så dumme å møte opp på ambassaden, uten å ha med kart over hjemlandet hans, hisset han seg opp på nytt. Når endelig skjemaet var fyllt ut, begynte problemene for alvor. Vi manglet kopi av det Usbekistanske visumet. Vi prøvde å foreslå at han kunne ta kopi, da kopimaskinen stod kun en halv meter fra han. Nei, dette var umulig. Dette skulle være i orden på forhånd, for det er umulig å få visum til Turkmenistan uten å ha kopi av visumet til det landet du skal til etterpå, nemlig Usbekistan. Vi foreslo nok en gang at han kanskje kunne kopiere for oss, men da ble han rett og slett steik forbannet, og ga oss tilbake alle papirene, for så å begynne å ekspedere neste mann. Vi gikk ut på trappen for å trekke pusten, mens vi lurte på hvor vi kunne få kopiert visumene våre. Vi begynte å lure på om det var en attester kopi vi måtte ha, bare at han ikke kunne forklare det på sin dårlige engelsk. Etter å ha diskutert litt frem og tilbake, hvem av oss som skulle tørre å spørre om det, manet vi oss til slutt opp og gikk inn igjen. Da han såg oss skrek han ut «Give me your passports» Så tok han kopi og alt var i orden. Han skulle sende søknadene til det Turkmenske utenriksdepartementet, og vi kunne møte på den Turkmenske ambassaden i Teheran for å få utlevert visum etter ti dager. Magefølelsen sier at vi ikke må bli overrasket om visumet ikke er klart når vi kommer til Teheran.

ASERBAJDSJANS AMBASSADE

Dagen etter reiste vi til det Aserbajdsjanske konsulatet for å søke om visum til Aserbajdsjan. Da vi så mannen i skranken, og med behandlingen vi fikk på den Turkmenske ambassaden friskt i minne, så var ikke forventningene høye. De før oss i køen fikk ikke visum, og heller ikke vi. Han sa bare: It is impossible, you can get a visa for Aserbajdsjanin in Swedjzz Zjtockholm. Uansett hva vi sa, så sa han: It is impossible. Thank you, det var ingenting å gjøre, han hadde bestemt seg. Når vi gikk ut døren hadde han rukket å ekspedere seks kunder. Alle ble nektet visum.
Plan B er å søke på nytt når vi kommer til Batumi i Georgia. Dersom vi ikke får visum til Aserbajdsjan i Batumi, kjører vi sørover fra Georgia gjennom Armenia og inn i Iran.

Det blir god tid til å se seg rundt i Istanbul, når ambassadene har åpningstid fra 10-12 fire dager i uken.

Ser ut som det gikk akkurat.