ANDRE ETAPPE PUCON-USHUAIA
Patagonia er en region i den sørlige delen av Sør-Amerika. Navnet Patagonia stammer fra det portugisiske ordet patagon, som betyr store føtter. Det er uvisst hva som er grunnen til at den portugisiske oppdageren Ferdinand Magellan ga regionen dette navnet da han kom hit rundt 1520. Historikere mener det kan ha vært fordi de innfødte var spesielt høyvokste, eller hadde store støvler på seg.
Vi forlot Pucon og Chile onsdag morgen for å kjøre videre sørover. Grensepasseringer i Sør Amerika kan ofte være omstendelige greier, og det kan derfor ofte være en fordel å ikke ankomme grensen for sent på dagen. Mamuil Malal viste seg å være en liten grensepost på toppen av Andesfjellene. På den chilenske siden var det fin asfaltert vei, men etter å ha fått stemplet passet på den vestlige siden av grensen, fortsatte veien på en elendig kjerrevei innover i skogen. Vi lurte flere ganger på om vi hadde kjørt feil, men etterhvert dukket det opp en bygning med det argentinske flagget på taket. Det var tydelig at det var sjelden at det passerte norsk registrerte motorsykler her. Interessen var stor og spørsmålene mange. Det viste seg at en av tollerne kjørte motorsykkel selv, og hadde kjørt samme ruten ned til sydspissen av Argentina. Vi fikk råd og vink om hvor vi burde kjøre og steder vi burde unngå. Han snakket som en foss, og pekte og gestikulerte med et stort kart han hadde funnet frem. Køen bak oss vokste og vokste, men det så ikke ut til at han brydde seg om det. Når alle de nødvendige papirene var utfylt og vi var klare til å fortsette innover i fjellene, ble han med ut for å ta seg en røyk og se på syklene.
Fra grensepasseringen, kjørte vi nå innover i den argentinske delen av Patagonia. Til å begynne med kjørte vi på elendige veier bestående av løs sand og grus. Etterhvert som vi nærmet oss sivilisasjonen, ble veistandarden bedre og bedre. Vi fulgte nå Rio Grande sørover og med jevne mellomrom dukket det opp idylliske landsbyer med skianlegg og tilbud om andre friluftsaktiviteter. Langs veien møtte vi mengder av turister med fjellsko og sekk på ryggen. Etterhvert flatet terrenget ut og vi begynte å kjøre på de argentinske pampas-slettene. En av de største utfordringene med å kjøre motorsykkel i denne delen av Patagonia, er de enormt sterke vindene. Det blåser stort sett hele tiden og kan være en sikkerhetsrisiko. Det er ikke sjelden at utfordringene er så store at reisende har måttet stoppet opp i flere dager i håp om at vinden skal løye, eller i verste fall gi opp og vende nesen nordover igjen. Selv om det gikk stort sett greit med oss, hadde vi flere uønskede hendelser. Ved et par tilfeller fikk vi så sterke vindkast fra siden, at vi ble kastet over i motsatt kjørefelt. Heldigvis uten at det kom trafikk i mot. På enkelte strekninger måtte vi senke farten til et minimum, for i det hele tatt å klare å holde sykkelen på veien.
På pampasen i Argentina fikk vi også stifte bekjentskap med dyrelivet. Guanaco, beltedyr og pampastruts er et vanlig syn. Guanaco er et kameldyr som slekter på Lama. De går rundt langs veiene i flokker bestående av en svær han og 10-15 litt mindre hunndyr. Guanaco-hannene utøver harde kamper på liv og død for å få parre seg. Kampene begynner med vill slåssing der de forsøker å bite testiklene av hverandre. Den avsluttes med at vinneren får parre seg med opptil 15 hunner, mens taperen aldri får oppleve sexlivet igjen. Dette er naturens brutale seleksjon for at arten skal bringe de sterkeste genene videre. Noe som kan være en stor fordel når de skal forsøke å stoppe trailere eller kaste seg foran norske motorsyklister. Med disse testikkelbiterne løpende rundt oss, var det ikke til å legge skjul på at pissing langs veikanten for enkelte ble gjort med en viss uro i kroppen.
Innimellom måtte vi i mangel på bedre alternativ overnatte på brakkerigger for anleggsarbeidere. Her måtte vi spise frokost med arbeidslaget og ungene i huset. Frokosten varte fra 07.30 til 07.30 med utsjekking 08.00. Da skulle gutta på jobb, og ungene skulle med skolebussen til Punta Arenas.
For å komme til Tierra del Fuego må man ta ferge over Megellanstredet. Kanalen er oppkalt etter den portugisiske oppdageren Ferdinand Magellan som seilte gjennom stredet i 1520
Etterhvert som vi kom lenger sørover i Patagonia ble temperaturen lavere og vinden om mulig enda sterkere. Den siste etappen fra Punto Delgado var temperaturen ned på 4-5 grader og det blåste iskald vind opp fra Antarktis.