ATTENDE ETAPPE TABRIZ-TEHERAN

Torsdag morgen pakket vi nok en gang syklene for å kjøre retning Teheran.
I utgangspunktet hadde vi ikke noen plan for hvor langt vi ville kjøre.
Hovedstaden i Iran ligger 64 mil fra Tabriz og var i utgangspunktet en by vi godt kunne tenke oss å ikke besøke. Vi var blitt advart både fra folk vi kjenner, og fra reisebrev vi har lest. Dessverre var vi nødt til å besøke den turkmenske ambassaden i Teheran for å hente transittvisumet vi søkte om i Istanbul.
Etter å ha kjørt noen mil fra Tabriz sentrum, kom vi inn på en trefelts motorvei. Iran har imponerende motorveier, og med forholdsvis liten trafikk, kunne vi holde en hastighet på over 100 km/t. Med jevne mellomrom dukket det opp bompengestasjoner, men vi ble vinket videre med at vi var guests og at vi ikke skulle betale.

Før vi forlot Tabriz, kjørte vi til Kandovan. I denne byen bor folk i huler gravd ut fra fjellet. Byen ser ut i dag, som den gjorde for åtte hundre år siden.

Etterhvert som vi kjørte fant vi ut at vi like godt kunne kjøre helt til Teheran. Selv om 64 mil i varmen var langt, så gikk det fint helt til vi var fremme i Teheran.
Der møtte vi et ekstremt kaos og det rådet fullstendig anarki i trafikken.
Vi kunne ikke forestille oss at noe kunne være verre enn trafikken i Istanbul, men dette var mye verre. Teheran har 8,5 millioner innbyggere, og det såg ut som om alle sammen kjørte rundt og rundt i sentrum. Biler og mopeder kom rett mot oss i feil kjørefelt og selv om det begynt å bli mørkt, hadde de ikke brydd seg med å skru på lyset. I tillegg til dette var alle veldig interessert i å snakke med oss mens vi kjørte. Folk ropte og skrek ut av vinduene mens de fotograferte oss. Noen stoppet bilen på tvers i gaten, for å komme bort til oss. Selv om trafikken stoppet opp og alle tutet, var det visst viktigere å få rede på hvor vi kom fra og hvem i var. Vi brukte tre og en halv time i Teherantrafikken for å komme frem til hotellet vårt. I ettertid er det lett å forstå hvorfor vi ikke såg et eneste utenlandsregistrert kjøretøy i hele byen.

Den Iranske økonomien er mildt sagt skakkjørt. Dette har til dels årsak i atomprogrammet med påfølgende vestlig boikott. Inflasjonen ligger på ca 30% i måneden og seddelpressene til nasjonalbanken trykker nye penger i rekordfart. Bensinprisen, som er subsidiert av staten, koster 10.000 Rial for literen. Den første dagen vi fyllte kostet den litt over to kroner literen. Andre dagen kostet den to og i morgen muligens i underkant av to. Med disse skyhøye bensinprisene velger mange iranere å kjøre på gass.
I dette økonomiske rotet, oppstår svartebørsveksling av hard valuta. Og i Iran er hard valuta først og fremst amerikanske dollar og euro. I sentrum av Teheran står pengevekslerene på gaten med metertjukke bunker med Rial og skriker dollar dollar. Den første dagen vi kom til landet fikk 32.000 Rial for en dollar. I dag var det 36.000 for en seddel med bilde av George Washington.

VEKSLET NOEN DOLLAR PÅ SVARTEBØRSEN, OG HER ER RESULTATET.