ENOGTJUENDE ETAPPE SABZEVAR-ASHGABAT

Ved avreise Sabzevar kom damene fra resepsjonen ned på parkeringsplassen for ønske oss god tur videre.
De ville også ha bilde av Åse uten tildekket hår.

Ut av Iran gikk det raskt og smertefritt. Inn i Turkmenistan sent og smertefullt.

Grenseovergangen til Turkmenistan viste seg å bli et vannvittig rot og byråkrati. I tre timer gikk vi fra kontor til kontor og betalte for det ene etter det andre. De skulle ha gebyr for forsikring, kompensasjonsgebyr for lav bensinpris, desinfisering av motorsyklene og en hel masse andre ting som vi ikke forstod. Papirer ble skrevet ut i hytt og pine, kvitteringer ble stemplet og kopiert,og da vi trodde at alt var i orden, begynte galskapen for alvor.
Fire- fem personer gikk løs på syklene, rev og slet i stroppene til bagasjen, mens de ropte noe om våpen, bomber og granater. Da de til slutt fant noen gasspatroner til reperasjonskittet til dekkene våre, klikket de totalt. De var sikker på dette var våpen, og tilkalte sjefen sin. Jeg prøvde å forklare hva dette var for noe, men det var det ingen som forstod. Etter mye om og men fikk vi til slutt kjøre videre. Like bortenfor oss hadde noen andre grensevakter begynt å rive ut dørtrekkene i en bil.

Da vi kjørte ned fjellet mot hovedstaden vrimlet det av skillpadder i veibanen. Vi stoppet for å ta noen bilder, men da dukket det plutselig opp en bil og jaget oss videre. I åssidene rundt veien krydde det av bevæpnede soldater, så vi følte ikke noe behov for å diskutere. Inn mot sentrum av Ahsgabat stod det en politimann for hver 50. meter. Vi ble selvsagt stoppet. De stod å hoiet å skrek å ba oss dra til helv… ut av sentrum. Det var siste gangen vi stoppet for politiet. Neste kontroll ga vi bare gass og stakk av.
Vi fikk senere forklart at president Gurbanguly Berdimuhammedov, forøvrig innsatt som president på livstid med 97% flertall, hadde sendt ut en erklæring om at motorsykler var forbudt i sentrum, da dette er et transportmiddel kun for fattigfolk. Etter litt rot frem og tilbake fant vi omsider frem til hotellet vårt uten mer bråk med politiet.

I Ashgabat møtte vi denne hyggelige mannen fra Ungarn. Han var ingeniør i et tysk firma, og hadde jobbet i Ashgabat i to år. Han var mer enn glad for å kjøre oss rundt å vise oss byen.

Den turkmenske presidenten pryder alle bygninger i hele landet. Turkmenistan er en totalitær politistat, og alt eller ingenting blir bestemt kun av denne mannen.

Dette hotellet ble ferdig i 2013 og er 107 meter høyt,har 155 rom og en restauranten med plass til 600 gjester. Rundt hotellet er det 6 felts vei med tre busstopp. Paradoksalt er hotellet helt tomt, da det neste ikke er turister i landet. Og på 6 felts veien rundt hotellet var det kun en bil, og det var oss. De lukkede busskurene har her som ellers i byen air condition og TV.

Alle busskur i Ashgabat har aircondition og flatskjerm.

Pariserhjulet i Ashgabat har selvsagt A/C

Denne boken som heter Ruhnama (sjelens bok) skrevet av den tidligere presidenten, åpner og lukker seg automatisk. Den er obligatorisk lesning for alle skolebarn, og for de som skal ta førerkort. Den ble også skutt ut i verdensrommet for at den skal være tilgjengelig for hele verdens befolkning.

Når presidenten skal på tur, blir hele hovedstaden sperret av. Politiet, som det er ekstremt mange av, går manngard fra hus til hus og banker på hos folk for å sjekke om viduene er lukket. Det er nemlig forbudt å ha vinduene åpne når presidenten kjører forbi.

Hovedstaden er den byen i verden med flest bygninger i hvit marmor.