FØRTIENDE ETAPPE SUKHBATAAR-ULAN BATAAR

EN STOR DEL AV DEN MONGOLSKE BEFOLKNING LEVER SOM NOMADER DEN DAG I DAG

Mongolia er verdens 19. største land og verdens nest største innlandstat. Med et innbyggertall på litt over 3 millioner er det det minst tett befolkede landet i verden. Omtrent 40% av befolkningen bor i hovedstaden Ulan Bataar. Ser vi bort fra noen mindre byer, lever den resterende befolkningen et nomadisk eller seminomadisk liv.

MONGOLIAN HIGHWAY

BIKER I DARGHAN

MONGOLSK GJETER PÅ HEST

RESTAURANTER OG BUTIKKER KAN OGSÅ VÆRE I ET TELT

På Mongolske restauranter serveres alt som er på dyret,det betyr absolutt alt. Til måltidet serveres varm kamelmelk.

PUNKTERINGER SKJER KUN I DRITTVÆR

Etter at vi hadde spist lunsj og skulle kjøre videre, oppdaget Nils at han hadde lite luft i bakdekket. Han hadde punktert og det var bare å parkere og få lappet dekket. Da vi holdt på med dekket kom våre nye venner i bobilen. De hadde kompressor med luft, og ville hjelpe oss. Før vi kom så langt måtte vi søke ly under sykkeltrekket vårt, for det kom en skikkelig regnbye. Mange lokale stoppet, sveivet ned ruten og lo hemningsløst av oss. Vi tenkte at de der er ikke riktig vell bevart, men nesten alle som paserte oss stoppet og lo, eller parkerte og ble sittende i flere minutter å bare stirre på oss. De sa ingenting. Rett og slett en irriterende og morsom opplevelse. Dekket ble “plugget” og vi kunne kjøre videre til Ulan Bataar.

SHIT HAPPENS I DEN MONGOLSKE ØDEMARKEN

HJELP I NØDEN. FIKK LÅNE LUFT FRA KOMPRESSOREN I BOBILEN

MONGOLIA

MONGOLIA

MONGOLSK GER

FYRE OPP I GEREN

No Kangaroos in Austria

GER

OMSIDER KOM YSTEBØGUTTA. KJEKT Å DELE ERFARINGER

GER

Wieland “the crazy German” Etter å ha sett Mongolia på TV bestemte Wieland seg for kjøre dit på motorsykkel. At legen fra Frankfurt er 71 år er ingen hindring. I tillegg til Mongolia, hadde han også kjørt Pamir Highway. Pamir Highway er slett ingen highway, men derimot en vei som går opp i 4655 meters høyde fra Tadjikistan over fjellet langs grensen til Afganistan og inn i Kirgisistan. Denne veien er ofte stengt på grunn av vanskelige værforhold. Da Wieland skulle kjøre var veien også stengt. Ikke på grunn av været, men på grunn av rivaliserende narkotikabander som hadde gått til krig mot hverandre. Etter noen dager med skyting og dreping, ble de enige om å brenne ned en politistasjon. Da dette var gjort, ble fred og ro gjennopprettet og narkosmuglingen fra Afganistan kunne gjenopptas. Wieland satt da i hovedstaden Dusjanbe og ventet på at veien skulle åpne. Da klarsignalet ble gitt, kastet han seg på sykkelen og kjørte i retning Afganistan. Her måtte han kjempe seg fram i mye snø og temperaturer ned mot -10. På denne turen hadde han også et uhell hvor han brakk et bein i foten. Men Wieland ga ikke opp, i doktorvesken hadde han smertestillende som han proppet i seg, før han kjørte videre. I Mongolia hadde han også flere uhell. Den ene gangen falt han stygt og knakk noen ribbeben.Tyskeren ga heller ikke opp denne gangen. Mottoet til the crazy German er :The only thing that helps is painkillers and whiskey, a lot of whiskey. I always laugh when i fall of my bike, because you must remember that this jump can be the last one.