SEKSTENDE ETAPPE JEREVAN-GORIS

Dagen i dag begynte med at vi reiste til den Turkmenske ambassaden i Jerevan for å høre om visumet, som vi søkte om i Istanbul nå var klart.
Det var det ikke. Sorry, you are not in the system sa damen bak skrivebordet.
Ok, men han som tok i mot søknaden i Istanbul sa at det skulle ta 10 dager, og nå har vi ventet i 13 dager. Damen bak skrivebordet så strengt på oss og sa: Do you have permit ? Vi lurte på hva hun mente med det, og sa at vi ikke hadde fått noen permit i Istanbul, men hvis vi kunne få det i Jerevan, så kunne kanskje hun ordne det. No, we do not give permit in Jerevan. Sorry, you are not in the system. Try in Teheran. Goodbye and have a nice trip.
Damen bak skranken, var lite behjelpelig, og mens hun løp rundt for å se buisy ut, satt vi på et kontor og såg på bildet av den turkmenske diktatoren Gurbanguly Berdimuhammedov. Da vi etter litt frem og tilbake, fant ut at det var like greit å komme seg videre, smilte hun for første gang og sa “Have a nice trip to Teheran. You can try there, they are open on saturdays” Vi takket for den eneste opplysningen vi hadde fått, som i ettertid viste seg å være feil.Den turkmenske ambassaden i Teheran er åpen alle dager untatt fredag og lørdag.

Vi reiste tilbake til hotellet, pakket sakene for å begynne på turen sørover mot grensen til Iran. Veiene var, som ellers i Armenia noe varierende. Svære hull og sprekker i asfalten, esel og sauer som sprang rundt i veibanen. Vi kjørte 23 mil til Goris nesten uten pause, og brukte likevel over 5 timer. Om veiene ikke er så mye å skryte av, kan Armenia vise frem en fantastisk natur. Snøkledde fjell på rundt 4000 moh ligger på rekke å rad. Veien vi kjørte på gikk helt opp på 2550 moh før den begynte å gå nedover igjen. Goris som var målet i dag ligger på 1500 moh. Vi sjekket googlemaps før avreise i dag, men de to alternativene som kom opp kunne vi ikke bruke. Det første alternativet viste at vi skulle krysse grensen til Tyrkia og kjøre inn til Iran der i fra. Dette er umulig, da Tyrkia og Armenia er bitre uvenner. Grensen mellom de to landene er stengt, dels på grunn av tyrkerne sitt folkemord på armenerne under 1. verdenskrig og dels på grunn av Armenia/Aserbaijan krigen på begynnelsen av nittitallet . Alternativ to ville at vi skulle kjøre om Nakhchivan. Det er en utbryterregion støttet av Aserbaijan vi ikke kommer inn i uten visum. Her måtte vi stole på egne kunnskaper og lage reiseruten selv. Derfor krysser vi grensen til Iran ved Agarak.