SYTTENDE ETAPPE GORIS-TABRIZ
I dag skulle vi kjøre sørover til grensen til Iran. Fra Goris til grensen måtte vi kjøre nok en klatreetappe på dårlige hullete veier. De smale veiene snirklet seg over fjellpass på ca 2500 meter. Vi møtte konvoier av Iranske bensindrevne Mack trailere fra 60 og 70 tallet som spydde ut eksos. Forbikjøringer var livsfarlige da de plutselig kunne skjene ut for å unngå de værste hullene i veien. På de 16 milene til grensen brukte vi over 4 timer.
På veien mot grensen ble det stadig tettere med strippebuler, nattklubber og alkoholsalg. Alt lagt opp for iranske besøkende.
De armenske grensevaktene var hyggelige, de spøkte på en blanding av russisk og engelsk og fikk jobben gjort ved kun et sjekkpunkt.
You are zizter Pamela Anderzen ? lo de og vinket oss videre.
Deretter var det å kjøre over en jernbro og inn i Iran. Her var det sjekking av pass, vognkort, utfylling av skjemaer og spesielt Åse måtte svare på merkelige spørsmål.
Are you married ? No
Do you have children ? No
Have you tried ? Æh
Vi smilte og svarte så godt vi kunne, og etter nesten to timers ventetid i 38 grader kunne vi kjøre gjennom sjekkpunkt nummer åtte og inn i Iran. Åse, som i løpet av ventetiden ikke kunne ta av seg hjelmen, fordi en ikke skal vise for mye av håret, og hijaben var pakket under reservedekkene, ble nærmest dehydrert. Vi stoppet i første kiosk og kjøpte to cola, betalte 1 dollar og fikk 20.000 Rial tilbake. Vi kjørte inne i fint ørkenlandskap med rødbrune fjell som i en amerikansk westernfilm. Det var her Nils fikk en bie inn i ermet på jakken i 100 km/t . Den stakk noe inni granskauen, og det var bare bare å bremse ned og hive av seg jakken. Etter mye aloe vera og enda mere ukvemsord kjørte vi videre mot byen Jolfa. Dette området i Iran heter Vest-Aserbaijan og grenser til Armenia, Nakhchivan (utbryterrepublikk støttet av Asebaijan) og Tyrkia. Området rundt Jolfa er tax free område, og vi måtte derfor inn og ut gjennom tollkontroller, noe som var helt uproblematisk for oss.
Vi forsatte nå sørover mot Tabriz,som er den strørste byen i West Aserbaijan, med vel 4 millioner innbyggere. Booking av hotell i Iran er mer tungvint enn i andre land. De fleste hotellreservasjonsbyråer boikotter Iran, og det er derfor ikke så lett å forhåndsbestille på nett. Det finnes noen iranske reisebyråer som kan bestille hotell, men de kan ikke ta i mot kredittkortbetaling, da kortselskapene også boikotter Iran. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å bo på Shahryar Hotell, så vi krysset fingrene for at de hadde noe ledig og peilet oss inn mot sentrum av Tabriz. Vi kjørte inn til en fortauskant for å prøve å finne en taxi som kunne kjøre foran oss til hotellet. Det samlet seg masse folk rundt syklene og alle ville hjelpe. Dessverre var ikke alle like flinke i engelsk, men alle snakket i vei og gjorde sitt beste. En som kunne litt engelsk sa vi var «verri vreng», men han kunne kjøre foran oss, og finne hotellet. Det viste seg at han hadde helt rett i at vi var «verri vreng», og det tok nesten en halvtime med halbrekkende manøvrer gjennom Tabriz sentrum før vi svingte inn foran resepsjonen. Iranere er veldig hyggelige og gjestfrie mennesker, og det er ikke like enkelt å få gjort opp for seg uten å skuffe motparten. Jeg spørte forsiktig om jeg kanskje kunne betale bensinen for han, men det var det ikke snakk om. No,no,no your are guest in Iran. Det var ikke snakk om å få lov å betale, det eneste han ville ha var facebookadressen vår, og at vi lovet å si, når vi kom hjem,» that Iran is good». Selv om facebook i likhet med you tube og twitter er forbudt i landet, er likevel 4 millioner iranere på facebook, så de har sikkert sine omveier forbi filtrene til prestestyret i Teheran.
DENNE SUPERHYGGELIGE KAREN HJALP OSS FREM I DEN HEKTISKE IRANSKE TRAFIKKEN.
Bensinen er subsidiert av den iranske stat. En liter koster 10.000 Rial dvs ca 2 kroner
UANSETT HVOR VI STOPPER KOMMER FOLK BORT TIL OSS FOR Å TA BILDER (OG BLI TATT BILDE AV)