TRETTIANDRE ETAPPE SEMEY-RUBTSOVSK

Siste natten i Kasakhstan skulle vi overnatte i Semey. Da vi ankom byen, kjørte vi rundt for å prøve å finne et hotell. Etter nesten å ha gitt opp, kjørte vi inn til siden for spørre noen forbipasserende. Som vanlig stimlet det folk rundt oss som ville hjelpe. Denne gangen var det ganske greit, da det viste seg at vi stod på parkeringsplassen framfor Hotel Chana Tau. Hotellet såg greit ut utenpå, så vi tenkte at dette var bra nok for en natt. Etter å ha betalt 6500 tenge(ca 200 kr) og innlosjert oss på rommet, oppdaget vi at sengen var knekt og stod på halv åtte. Vi gikk ned i resepsjonen og fortalte om sengen, og damene bak disken var løsningsorienterte. De gikk ned i kjelleren og hentet murstein som de plasserte under sengen for å få den noenlunde i vater. Gode greier sa Nils, men Åse var mer skeptisk. Rommet som i utgangspunktet var skittent, ble nå enda verre av all steinen damene bar inn på rommet. Når vi etterpå også oppdaget at rommet var fullt av maur, vurderte vi en stund å gå ned å hente teltet vårt og slå det opp inne på rommet.
Da vi våknet neste morgen var både sengen og klærne våre fulle av svære insekter. De løp rundt omkapp med all mauren. Her var det bare å gå i gang med å riste alt vi hadde med oss. Fem svære beist datt ut av jakken til Åse.
Ved utsjekking så vi at resepsjonsdamen gikk rundt å tømte pottene på de andre rommene. Da forstod vi at vi hadde vært heldige tross alt.

Her var det greit å ordne frokosten selv.

Ikke alltid like lett å få tak i mat langs veien. Uansett er matpakke greit å ha med.

Kunne virke som de vasket sengklærne av og til.

Utsjekk fra skrekkens hus. Viktig å si at personale var hyggelige og løsningsorienterte.

Opp til den russiske grensen var det raske 12 mil. Vi hadde ikke tenkt å kjøre lange biten i dag, da vi skulle gjennom en grensepassering, som erfaringsmessig ville ta noen timer. På den kasakhstanske siden gikk det stort sett greit. Vi måtte vente litt på noen gamle damer som skulle fortolle noe armeringsjern, men ellers gikk det knirkefritt. På den russiske siden ble vi vinket frem mellom noen biler. Passene ble stemplet av smilende og hyggelige grensevakter. En av de snakket godt engelsk, og var veldig interessert i hvor langt vi hadde kjørt og hvor vi skulle. Han lurte på om han kunne få se hva vi hadde med opp i ene sidevesken. Nils svarte, helst ikke, fordi for å få åpnet den boksen måtte vi pakke av både dekk og annen bagasje. Da bare lo han og sa at det måtte vi selvsagt ikke begynne med. Han anbefalte oss et hotell i Rubtsovsk og ønsket oss god tur videre. Vi vet ikke hva som har skjedd siden sist vi var i Russland, men vi fyllte ikke ut noen papirer eller deklarasjoner, alle var hyggelige, og hele grensekontrollen til Russland var over på minutter.