TRETTINIENDE ETAPPE ULAN UDE-SUKHBATAAR

by nilsadventureaase · Published 10/07/2014 · Updated 10/07/2014

HOTELLET I ULAN UDE

GRENSEPASSERING RUSSLAND-MONGOLIA

I dag var vi klar for en ny grensekryssing. Fra Ulan Ude og ned til den Mongolske grensen var det ca 25 mil. Det var lite trafikk og veiene var av noenlunde grei standard. Fremme på grensen var det en liten kø, men vi ble vinket forbi og helt frem til grensepasseringen. Lite visste vi at dette skulle bli forferdelig rot. Det første de spurte om var tolldeklarasjon. Vi sa at det hadde vi ikke, for når vi kjørte inn i Russland, ble vi ikke bedt om å fylle ut noen deklarasjon. Etter noen minutter med pusting og pesing lurte de på om vi ikke hadde hørt om den nye tollavtalen mellom Hviterussland, Kasakhstan og Russland. Joda, vi hadde sett det på dagsrevyen, men vi kunne ikke vite at det gjaldt motorsyklene våre. Den deklarasjonen vi hadde skrevet når vi kjørte inn i Kasakhstan måtte vi levere når vi kjørte ut av Russland. Vi mente kanskje det hadde vært en fordel at vi ble informert om dette når vi kjørte inn i Kasakhstan, men hvis denne nye tollunionen deres fungerer, så ligger vel alt inne i systemet ? Zyztem,zyztem,zyztem, there is no zyztem. Dermed begynte det russiske byråkratiet. Vi måtte skrive skjemaer på skjemaer, erklæringer på det vi visste og det vi ikke visste og etter fire og en halv time med papirarbeid, russisk ishockey, Ole Einar Bjørndalen og Oslo og Tromsø, kunne vi kjøre ut av Russland. Inn til Mongolia gikk det litt lettere. Selvsagt en mengde papir og masse frem og tilbake fra kontor til kontor. Mens vi holdt på med dette drev det mongolske politiet å klatret på syklene våre for å ta bilde av seg selv. Mannen som skulle registrere syklene inn i Mongolia var mest opptatt av å kjefte på folk, så dermed måtte Åse overta pc-en og skrive oss inn i systemet.
Etter en halv dag på grensen måtte vi bare innse at det ble for langt å kjøre helt til Ulan Bataar. Endelig så det ut til at vi skulle få teste nødteltet vårt. På grensen inn til Mongolia kom vi i snakk med et engelsk/fransk par som hadde tenkt å campe langs veien med bobilen sin, de sa at om vi ville slå følge så visste de om et fint sted. Vi nølte litt, men da vi hadde kjørt noen mil sto de i veien og vinket oss inn på kveldens leirplass.
Da vi hadde fått opp teltet kom våre nye venner og inviterte på middag i bobilen. Her disket de opp med Sjaslikgryte, salat, øl og ikke minst ekte fransk Dijon sennep. Det ble en trivelig kveld langt inn i mørkets timer. Vi hadde mange erfaringer å dele, politiske diskusjoner ble det også og anbefalinger av bøker vi hadde lest.
Neste morgen våknet vi av dyrelyder, og da vi stakk hodet ut av teltet satt det en mann på en hest med en flokk med geiter rundt seg utenfor teltet. Han satt helt rolig på hesten sin og så på oss. Han sa ingenting, foretrakk ikke en mine, og etter en halvtime red han videre. Dette er helt vanlig i Mongolia. Folk stopper opp og stirrer, og sånn blir de stående i det uendelige.